Alt vi består av, var her før oss.

I stein og hav, i luft og røtter.

Så samlet det seg til mennesker,

fikk øyne å se med

og hender å holde hverandre med.

I skogen faller et tre.

Soppen bryter veden ned,

og mellom restene slår en spire rot.

Det som bar ett liv,

gir næring til et annet.

Slik hører også vi til.

En stund får vi puste, tenke,

elske og undre oss

over verden vi er en del av.

Så skal det vi består av, videre.

Vi vet ikke hvilke veier det tar,

bare at ingen av oss

har vært til av oss selv.

Og midt i denne vandringen

får vi noe så underlig

som et liv å kalle vårt.

– Englepappa