Stoffene vi bygger med.
Kreftene vi temmer.
Kroppen vi kaller vår.

Vi finner nye måter å sette verden sammen på, og gir det navn som oppfinnelse og fremskritt.
Det er stort.
Men selv tanken bak trenger næring fra jorden.
Så glemmer vi lånet.
Begynner å eie.
Og kommer tilbake etter mer, som om naturen ennå har det vi allerede tok.
En dag skal alt tilbake.

Også vi.

Men naturen trenger tid til å gjøre jord av det som falt, skog av det som spirer, og liv av det som døde. Kanskje er det tiden vi låner mest av. Og lar dem som kommer etter, betale tilbake.